Baneheia: Straffeforfølgelsen av Viggo Kristiansen - NOU 2026:3

Legal-advokat Inger Marie Sunde har som medlem av det regjeringsoppnevnte Baneheia-utvalget gransket årsakene til at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt. Utvalget overleverte sin utredning til Justisministeren 13.2.26.  Utvalgets granskning viser bla. følgende:

Hovedårsaken til uriktig dom var at domstolen sviktet i bevisvurderingen og håndhevingen av det strenge beviskravet i straffesaker. «Mobilbeviset» som viste trafikken på Kristiansen mobil i tiden rundt ugjerningen, utelukket at han kunne befinne seg på åstedet da gjerningene ble begått. Mobiltrafikken var forenlig med at han befant seg hjemme, slik han selv hevdet. I tillegg var DNA-beviset så svakt at det var tilnærmet uten bevisverdi. De sakkyndige som utførte analysen, burde forklart seg for retten.

Påtalemyndigheten bidro til uriktige domfellelse bla. ved å fremføre teorier det ikke var dekning for stilt overfor mobilbeviset som alibibevis, og ved ikke å føre de sakkyndige som foretok de usikre DNA-analysene som vitner for retten.

Utvalget påpeker at både politi og påtalemyndighet tidlig gikk i en «bekreftelsesfelle» og at bevis som talte for Kristiansens uskyld ikke ble undersøkt og vektlagt. Etter å ha fått DNA-treff som klart plasserte Andersens DNA på åstedet, ble Andersen før avhør om dette, presentert for politiets teori om også han var etter offer og at Kristiansen var hovedmann. Andersen forklarte deretter Kristiansen inn i saken og minimerte egen rolle. Dette i kombinasjon med at politiet feilaktig mente at et meget svakt DNA-resultat (delresultat) fra en annen person, var sikkert bevis mot Kristiansen gjorde at politiet bla. la bort mobilbeviset og unnlot å legge det inn i sakens dokumenter. Realiteten var at 54% av den mannlige norske befolkning hadde dette DNA-allelet, deriblant en politimann og en obdusent som jobbet med saken. Mobilbeviset ble senere oppdaget av Kristiansens forsvarere som i tingretten med rette,  påpekte at dette beviset ga Kristiansen et sikkert alibi.

Kristiansen krevde gjenopptakelse av saken sin 5 ganger. Utvalget finner at saken burde ha vært gjenåpnet allerede i 2010-2011. Nye rettsmedisinske analyser viste allerede da at DNA-beviset mot Kristiansen var så svakt at det ikke hadde noen bevisverdi og at dette i kombinasjon med mobilbeviset talte for at Kristiansen var uskyldig dømt. Utvalget finner klare svakheter ved Kommisjonens utredning av saken og dens bevisvurdering, noe som ledet til Kristiansen måtte sitte ytterligere 10 år til i fengsel før hans sak ble gjenåpnet i 2021.

Utvalget peker på en rekke læringspunkter og forslag til regelendringer, som skal forebygge at nye, grove justisfeil som dette skal kunne skje. De foreslo også store endringer i Gjenopptakelseskommisjonens arbeidsform og sammensetning i delutredning 1 NOU 2024:24.

‍