ARBEIDSRETT – Nytt fra Høyesterett

Høyesterett avsa 4. juni 2018 to dommer om godtgjørelse i arbeidsforhold. I den ene dommen kom Høyesterett til at flere konkrete reiser, som hadde reisetid til og fra annet et sted enn det vanlige arbeidsstedet og utenom alminnelige arbeidstid er å regne som arbeidstid. Den andre dommen kom frem til at en vikar hadde krav på samme godtgjørelse for reisetid som de faste ansatte han jobbet med.

HR-2018-1036-A – Reisetid som arbeidstid

Bakgrunnen for saken – som er blitt gjenstand for stor medieoppmerksomhet – var en polititjenestemann i utrykningsenheten som ble nektet overtidsbetaling for tre oppdrag han ble sendt ut på høsten 2013. På oppdragene måtte polititjenestemannen reise til og fra et annet sted enn sitt vanlige arbeidssted og utenom alminnelig arbeidstid, og han ble nektet overtidsbetaling fordi reisetiden etter vanlig praksis ikke ble ansett som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven. Arbeidsgiver mente reisetiden måtte regnes som fritid, og han hadde derfor ikke rett på lønn for denne tiden med mindre det var avtalt. Med Politiets Fellesforbund som partshjelper gikk polititjenestemannens til søksmål mot staten, men tapte i både tingrett og lagmannsrett.

I dommen slår en enstemmig Høyesterett nå imidlertid fast at de konkrete reisene, som omfattet reisetid til og fra et annet sted enn det vanlige arbeidsstedet og utenom alminnelig arbeidstid, er å regne som arbeidstid etter bestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 10, som implementerer EUs arbeidstidsdirektiv.

I spørsmålet om polititjenestemannens reisetid skulle anses som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven ba Høyesterett om en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen. I uttalelsen konkluderte EFTA-domstolen med at en arbeidstaker som er forpliktet til å påta seg oppdrag på andre steder enn det faste og sedvanlige arbeidsstedet, måtte anses å være “i arbeid” etter direktivet under den nødvendige reisetiden. Høyesterett påpekte at det ikke forelå særlige grunner til å fravike EFTA-domstolens forståelse av direktivet.

Spørsmålet om polititjenestemannen hadde krav på overtidsbetaling for reisetiden, ble ikke løst etter arbeidsmiljølovens regler, men etter en konkret tolkning av særavtale om “Arbeidstidsbestemmelser for politi- og lensmannsetaten”, som var en del av polititjenestemannens arbeidsavtale. I konklusjonen delte Høyesterett seg i to fraksjoner. Et flertall på fire dommer tilkjente overtidsbetaling for ett av oppdragene, mens mindretallet på én dommer mente at det måtte utbetales overtidsgodtgjørelse for samtlige oppdrag.

Spørsmålet er nå hvilket omfang konsekvensen av denne dommen vil få for definisjonen av arbeidstid i andre virksomheter og på andre reiser. I den forbindelse slår Høyesterett i sin slutning spesifikt fast at det er de konkrete reisene til den aktuelle politimannen som er arbeidstid.  Høyesterett understreker også innledningsvis at en dom i arbeidstakers favør ikke er avgjørende for hva som skal anses som arbeidstid i andre sammenhenger; verken i tariffavtaler, i andre deler av arbeidsmiljøloven eller i lovgivningen for øvrig.

HR-2018-1037-A – Godtgjørelse for reisetid for vikar

Høyesterett kom i denne dommen til at det var et brudd med likebehandlingsbestemmelsen i tjenestemannsloven § 3 B, som gjennomfører EUs vikarbyrådirektiv fra 2008, at en vikar ikke hadde fått reisetidsgodtgjørelse, i motsetning til de faste ansatte han jobbet sammen med.

Saken dreide seg om en vikar som ble leid ut som skrankemedarbeider i Statens vegvesen gjennom bemanningsforetaket Manpower. Det vanlige arbeidsstedet var Tønsberg trafikkstasjon, men enkelte dager ble han – i likhet med andre faste ansatte ved trafikkstasjonen – pålagt å jobbe i Larvik. For dette arbeidet fikk han kjøregodtgjørelse, men de andre faste ansatte fikk i tillegg reisetidsgodtgjørelse. Vikaren gikk til sak mot Manpower da han ble nektet reisetidsgodtgjørelse.

Med henvisning til forarbeidene, som legger opp til at bestemmelsen skal ha et vidt anvendelsesområde, og bestemmelsens formål om reell likebehandling, kom en enstemmig Høyesterett til at Manpower opptrådte i strid med tjenestemannsloven § 3B ved å nekte vikaren reisetidsgodtgjørelse.

Tjenestemannsloven § 3B nr. 1 er nå opphevet, men arbeidsmiljøloven § 14-12 a har en likelydende bestemmelse som gjelder også for statsansatte.

 

Dersom det skulle være behov for rettslig bistand i anledning arbeidsrett, kan advokat Niels-Christian Schelver Petersen kontaktes. Han har i mange år bistått virksomheter og enkeltpersoner med arbeidsrettslige spørsmål.